Hjernen lærer det den opplever igjen og igjen – enten det er smerte eller trygghet.

Hjernen lærer først og fremst gjennom gjentakelse, slik vi lærer å snakke, gå eller sykle – på samme måte formes også våre reaksjoner på smerte. Hver tanke, bevegelse eller reaksjon vi gjentar ofte, styrker bestemte forbindelser mellom nervecellene. Jo oftere vi gjør eller opplever noe, desto lettere vender hjernen tilbake til det. Slik lærer den både nye ferdigheter og våre reaksjonsmønstre.

Det kan sammenlignes med en sti i skogen: jo oftere du går den, desto tydeligere og lettere blir den å følge. På samme måte lærer hjernen smerte og frykt – den stien som brukes mest, blir den mest åpenbare.

Smerte og frykt sender et signal: «Vær forsiktig».
Hjernen svarer: «Greit, jeg skal være mer forsiktig.»

Når smerte oppstår, øker hjernen naturlig årvåkenheten og vurderer lignende situasjoner mer forsiktig. Hvis smerten kommer tilbake ofte, kan nervesystemet begynne å tolke slike situasjoner som en potensiell trussel. Over tid aktiveres alarmreaksjonen raskere – selv når kroppen allerede er trygg. Ikke fordi noe er skadet, men fordi et bestemt handlingsmønster har blitt forsterket.

Heldigvis fungerer den samme mekanismen motsatt vei. Gjentakelse av rolige og trygge erfaringer skaper nye nerveforbindelser. Små bevegelser utført uten frykt lærer hjernen en ny informasjon: «Dette er i orden.» De gamle stiene forsvinner ikke med en gang, men de kan gradvis bli svakere.

For at denne prosessen skal starte, er det viktig å legge merke til det som dukker opp i oss rett før en bevegelse – ofte er det spenning eller frykt. Nettopp da kan vi bevisst introdusere noe nytt: en roligere tanke, en mer støttende holdning eller en gradvis tilnærming til bevegelsen eller aktiviteten.

Legg merke til reaksjonene dine og velg det som gir deg mer støtte.
Når frykt for bevegelse eller stress knyttet til helseutfordringer oppstår, dukker det ofte opp automatiske alarmtanker i hodet. Begrensninger i hverdagen, arbeid eller økonomi kan forsterke denne spenningen. Det er en naturlig måte å beskytte seg på. Det er likevel nyttig å først legge merke til tankene, og deretter prøve å velge en litt roligere setning – en som er realistisk og gir en liten følelse av trygghet.

Eksempler på hjelpsomme setninger:

«Jeg kan bevege meg rolig og stoppe hvis jeg trenger det.»
«Kroppen min har hatt smerter og forsøkt å beskytte meg – nå lærer vi en litt annen måte. Jeg søker bevegelse som føles lett, rolig og trygg.»
«Selv en liten, rolig bevegelse eller et bevisst, langsomt åndedrag har betydning.»

Hjernen lærer også av språket vi bruker overfor oss selv – roligere, vennlige ord, uten press og indre “må”, hjelper gradvis med å styrke en tryggere måte å reagere på.

Målet er ikke å fjerne smerten med en gang – men å finne mer ro.

Målet er ikke å bli kvitt smerten umiddelbart, men å finne tanker eller handlinger som senker alarmnivået i nervesystemet, selv om det bare er litt. Det er da retningen begynner å endre seg – steg for steg, i stedet for med ett stort sprang.

Det kan bety:

-mindre hastverk,
-roligere pust,
-litt mer avspenning i kroppen,
-en følelse av at du har mer kontroll.

Hjernen lærer gjennom mange små erfaringer der det er litt roligere enn før – som om vi gradvis tråkker opp en ny sti.

Begynn med trygghet – ikke med å teste smerte

Du trenger ikke å starte med en bevegelse du er veldig redd for, eller med katastrofetanker som øker spenningen med en gang. Hvis terskelen settes for høyt, vender hjernen tilbake til den gamle, velkjente alarmstien.

Derfor er det bedre å begynne med enkle, nøytrale handlinger – bevege et ben mens du ligger, ta et rolig pust eller gjøre en mild bevegelse med armen som gir litt avspenning. Selv ett rolig åndedrag ved en vanskelig tanke kan være starten på en ny retning.

Etter en slik liten handling kan det være nyttig å stoppe opp et øyeblikk og legge merke til:

«Jeg beveger meg, og det er greit.»

Dette korte øyeblikket med oppmerksomhet hjelper hjernen med å lagre den nye erfaringen – og steg for steg styrke stien der det finnes mer ro og trygghet. Det kan være verdt å legge merke til små signaler i kroppen: nakke og kjeve begynner å slippe spenningen, pusten roer seg, og det oppstår litt mer rom og mindre hastverk eller indre press.

Et slikt bevisst øyeblikk fungerer som en «understreking» av erfaringen – litt som å si til hjernen: «Hei, husk dette.» På den måten kan effekten bli sterkere.

Hjernen lærer av det vi gjentar – og hvert øyeblikk av avspenning, ro, trygghet eller glede lærer den gradvis en ny vei som kan bidra til å redusere plager.